Fotballpedagogikk og erfaringsløkker

Per Joar Hansen har besøkt seksten europeiske fotballklubber og ett forbund for å lære hvordan de utvikler fotballtalenter. Utgangspunket hans var: Hvordan gjøre de beste spillerne bedre? Observasjonene hans ble presentert i flere norske aviser onsdag 21. september og har utløst en ny debatt om organiseringen av norsk barne- og ungdomsfotball.

Flere har tatt tak i rapporten og satt den opp mot idrettens grunnverdier. Er idrettens viktigste oppgave å stimulere et bredt lag til fysisk fostring? Eller skal den dyrke fram eliteutøvere som kan hevde seg internasjonalt og gjøre nasjonen stolt? Den debatten skal jeg la ligge. Det var noe annet jeg bet meg merke i.

Per Joar Hansen — jeg er ikke så dus med ham at jeg kan skrive Perry — observerer at klubbene han besøkte har en gjennomtenkt struktur i treningsoppleggene. Ikke bare innenfor hver økt men over flere år. Han er tilhenger av å få til det samme i Norge.

Et eksempel som trekkes fram er Valencia. Klubben har fem trenere som kun jobber med treningsmetode. De utvikler opplegget og går rundt og ser på at trenerne følger læreplanen. Det høres ut som om de kontrollerer trenerne på feltet. Dette er en dårlig idé å sette i hodene på enkelte fotballedere. Nå har ikke jeg besøkt fotballklubben i Valencia. Det kan godt være at det er derfor de oppleggsansvarlige går rundt og ser på treningene. Men det er ikke den gode grunnen til å gjøre det.

Læring skjer i en løkke mellom prøving og evaluering av utfallet, prøving, evaluring, prøving, evaluering… La oss kalle det en erfaringsløkke. Hvis du skal lære å trikse med en ball så må du ha en ball, du må se hvordan den spretter etter hvert spark. Det samme gjelder hvis du utvikler et fotballpedagogisk opplegg. Du må være med ut på feltet og se hvordan det fungerer i praksis på akkurat de barna eller ungdommene det er ment for, med akkurat den treneren som skal praktisere det. Det er ikke nok å sitte på kontoret og teste det mot teoretiske modeller og egne indre forestillinger.

Det er fristende å tro det motsatte. Det er sjelden jeg møter noen i den norske barne- og ungdomsfotballen som unnlater å påpeke at de har femten, tretti eller femti års erfaring. De fleste føler at de har knekt koden. Hvis de i tillegg har lest litt teori, tatt et par lisenser og deltatt på noen seminarer, så er det naturlig og forståelig å tenke at man har et robust utgangspunkt for å snekre et opplegg som andre kan bruke. Det er denne tanken jeg ikke ønsker at skal krype inn i hodene på norske fotballedere.

Det er nemlig ikke så enkelt. Hvis det hadde vært så enkelt kunne hvem som helst plukket opp en bok — hvis det var den riktige boken, vel og merke — og dyrket fram klassespillere. Men bøker og skrivebordsopplegg er blinde. De lærer ikke av erfaring. De ser ikke spillerne de skal utvikle, hvor de står idag, hva de mangler, hva som motiverer dem.

Slike opplegg er generelle. De søker å utvikle fotballspillere slik McDonalds lager mat. Et par kokker i New York som lager oppskriften og en hær av menneskelige roboter til å følge den. Alltid identiske råvarer. Alltid samme fremgangsmåte. Alltid samme resultat. Det blir billig og smaker ikke så verst. Men modellen fungerer ikke i barnefotballen fordi «råvarene» her aldri er identiske og målet ikke er å masseprodusere litt over gjennomsnittlig gode spillere. Barnefotballens idealtrener er en mesterkokk som vurderer råvarene han har foran seg og komponerer en oppskrift som er perfekt akkurat for disse.

Derfor må opplegget eies av noen inne i erfaringsløkka, av noen som er på hver trening, som kan lære av det siste forsøket og finne forbedringer til det neste. Dette er — eller burde vært — den riktige grunnen til at Valencias oppleggsansvarlige går på treninger de selv ikke holder. Og det er grunnen til at det er bedre å delegere eierskap enn å diktere fra bak et skrivebord.

Det betyr ikke at klubben skal holde seg helt unna. På samme måte som treneren har ansvar for å plassere spillerne i gode erfaringsløkker, har klubben et tilsvarende ansvar overfor trenerne. Her kan mye gjøres også innenfor dagens norske modell.

For det første bør klubben passe på at trenerens erfaringsløkke er passe utfordrende. Flytsonemodellen gjelder også for trenere. Ferske trenere med aleneansvar for femten seksåringer vil oftere oppleve frustrasjon enn flyt. Det er et dårlig utgangspunkt for å knekke koden og det fører til frafall og gjennomtrekk — både på spiller- og trenersiden.

Fotballedere med et negativt syn på foreldretrenere bør kanskje ta en titt i speilet. Er det virkelig foreldretreneren det er noe i veien med? Eller er det apparatet rundt dem? Hvis de må stå alene på feltet og finne opp hjulet selv så er det kanskje ikke deres feil at det blir litt skakt?

Her er vi over på det andre området hvor klubben bør bidra. De fleste erfaringsløkker har et punkt hvor det er naturlig å søke impulser og ideer utenfra. Treneren har allerede prøvd sine egne ideer men har ikke funnet løsninger som fungerer optimalt. Her må klubben tilføre kompetanse ved å tilby kurs, faglig sparring og tilbakemeldinger. Dette er kanalen for å utvide trenernes pedagogiske repertoar. Det de får til å fungere på feltet vil de ta med videre. Den nylig lanserte modellen med at klubbene ansetter trenerutviklere har mye for seg.

Det er en trend i fotballverdenen nå at man innfører strukturerte læreplaner. I den pedagogiske filosofien er læreplanen fremhevet som et middel for å unngå kunnskapshull. De er egnet til å sikre en bred allmenndannelse. Ekstrem spisskompetanse blir til gjennom målrettet indrestyrt læring. Hverken Martin Ødegaard eller Magnus Carlsen er produkter av ferdigsydde pedagogiske læreplaner.

Per Joar Hansen gjør en viktig jobb når han reiser ut og ser hva andre gjør. Fotballen har nok av skråsikre sjeler som har stivnet i sin egen måte og nekter å utvide horisonten. Samtidig skal man være forsiktig med å overfladisk kopiere utenlandske forbilder. Det er sjelden bare en riktig måte å gjøre det på. Kanskje har vi mer å hente på å bli gode på vår egen fotballmodell enn på å bli en dårlig kopi av Valencia?