Skrivehandlingen
Skrivende fortellere har til alle tider interessert seg for leseren og lesehandlingen. Årsaken er enkel. Lesningen er skrivehandlingens vanlige mål, og språklige fortellere har gjennom prøving og feiling, tilfeldige oppdagelser og målrettet eksperimentering funnet strategier for å stimulere lesernes perseptive, semantiske, empatiske og analytiske apparater. Innenfor litterære sjangre kan det være bestemte forventninger til hva som skal vekkes i leseren og hvordan dette bør gjøres, men i litteraturen som helhet finner vi et mangfold av strategier. Fasiten for hva som virker ligger i leserresponsen. Det er først i etterkant at fortellerkunstens oppdagelser av og til formaliseres i sjangerforventninger eller teoretiske dogmer.
For leseren kan det være fristende å projisere lesehandlingens intensjoner over på skrivehandlingen. En leser som søker en moral i fortellingen kan for eksempel anta at forfatteren mente å plassere en der. Og noen ganger kan det være slik — litteraturen er full av moraliserende fortellinger — men dette er på ingen måte selvsagt. Forfatteren kan tvert imot og like gjerne ønske å demonstrere dilemmaer. I så fall har forfatteren en intensjon om å motarbeide leserens naturlige tilbøyelighet til å ville destillere teksten til et entydig moralsk budskap. Dermed blir det også med en gang åpenbart at lesningen og skrivingen er separate handlinger med separate intensjoner som må vurderes hver for seg.
Den narrative skrivehandlingens definerende mål er å skape en tekst som kan vekke en indre film i leseren; det er dette som gjør at vi kan betegne den som fortellende. Men skriveprosessen har aldri bare en intensjon. Selv når forfatteren har en helhetlig visjon må denne brytes ned i og realiseres gjennom en rekke til dels parallelle delintensjoner. Et kjennetegn ved gode forfattere er deres evne til å få tekstens elementer til å inngå i mange strukturer og oppfylle mange funksjoner samtidig. På et perseptivt nivå skaper forfattere lydbilder ved å bruke virkemidler som alliterasjon, rytmer og rytmebrudd. Semantisk kan de unngå eller søke flertydighet og språklig tolkningsmotstand gjennom ordvalg og grammatiske konstruksjoner. I det empatiske laget er det mulig å gjøre noe tilsvarende ved å mane fram situasjoner som er moralsk entydige eller fasetterte og komplekse. Og de kan appellere til analytiske lesere med situasjoner og handlinger som belyser hverandre gjennom å være kontraster eller paralleller. Denne listen er på ingen måte uttømmende, hverken når det gjelder hvilke virkemidler forfattere disponerer over innenfor hvert leselag eller når det kommer til de strukturelle koplingene som er mulig mellom lagene og til elementer utenfor teksten.
Skrivehandlingen består som lesehandlingen av en blanding av instinktive, internaliserte og bevisste prosesser i form av assosiative strømmer, tilegnede ferdigheter og aktiv bearbeidelse. Det er ikke vanskelig å finne råd for skriveprosessen, men det er trolig feil å formalisere den teoretisk slik vi kan gjøre med leselagene. Årsaken er at skriveprosessen er mer interaktiv enn lesningen. Den skjønnlitterære skriveferdigheten er i større grad et resultat av individuell læring og eksperimentering og i mindre grad bundet opp i instinktive responser. Det finnes noen typiske mønstre, men ingen bestemt rekkefølge av kognitive operasjoner som kan opphøyes til den ene som leder fram til et skjønnlitterært verk. For eksempel starter noen forfattere med å lage et synopsis hvor de planlegger de viktige omslagene mens andre lar førstutkastet strømme mer eller mindre fritt ut.
Det blir imidlertid ofte gjentatt at det er redigerings- og omskrivingsfasen som kan løfte en tekst opp på et litterært nivå. Førsteutkastet er et råmateriale som må bearbeides og foredles før det blir noe mer enn en strøm av klisjeer eller løse assosiasjoner. Forfatteren er sin egen første leser, og når forfattere bruker sitt eget øre i et redigerings- og omskrivingsarbeid oppstår en dialogisk prosess mellom den tilblivende teksten og dens skaper. Gjennom sin lesning av teksten kan forfatteren oppdage uforutsette muligheter i materialet eller veie sin opplevelse opp mot de kreative målene. I en slik prosess oppstår flere påvirkningssirkler. En mellom den tilblivende teksten og forfatterens intensjoner, en annen mellom forfatteren og håndverket, en tredje mellom forfatteren og motivet, og det er sikkert mulig å identifisere flere. Sirklene kan noen ganger styrkes og utvides ved å trekke inn en redaktør og andre eksterne lesere. Skriveprosessen utdanner forfatteren samtidig som den unnfanger verket.
Å forstå skrivehandlingen har i akademiske miljøer i perioder vært forbundet med å forstå forfatteren psykologisk eller som produkt av sine omgivelser. Slike lesemåter betrakter litterære verk som psykiske eller sosiale symptomer. For historikere og sosiologer kan de være verktøy for å analysere sosiale forhold, men i litteraturkritikken er de problematiske fordi de ikke tar det litterære verket som en forfatters selvstendige forsøk på å erkjenne og ytre noe på alvor. Kritikeren bruker verket som springrett for å si noe eget uten å gå i dialog med den skjønnlitterære ytringen, og glir på sett og vis ut av kritikerrollen for selv å innta en forfatterrolle. Dette er ikke nødvendigvis feil, men i neste ledd må man lure på om dette nye arbeidet skal fortolkes som verk eller leses som symptom og om kritikeren egentlig holder mål som forfatter.
En alternativ inngang er å forsøke å forstå skrivehandlingen og skriveferdigheten som et verktøy for å finne og dele erkjennelser. Skriveferdigheten utvikler seg — som ferdigheter flest — ved at forfattere på den ene siden ser på hva andre har gjort og sagt og på den andre forsøker selv. Den består av et komplekst system av delferdigheter. Disse inkluderer selvsagt det å kunne sette sammen bokstaver til ord og finne en hensiktsmessig måte å strukturere stoffet på. Men de går forbi det konkret skrivefaglige. De inkluderer også evnen til å finne motiver og måter å gjøre gode fortellinger av dem på.
For forfattere som fyller fortellingen sine med figurer som de vil at leseren skal tro på er en nøkkelferdighet evnen til å oppfatte og gjenkjenne menneskelige dynamikker. Denne har en dobbeltfunksjon i skriveprosessen. Først når forfatteren skaper sitt persongalleri og så når hun leser sitt eget utkast og vurderer om de kjennes virkelige eller om de må bearbeides videre. Dette skaper en påvirkningssirkel som gjør henne i stand til teste og videreutvikle sine teorier om hvordan mennesker agerer slik at hun blir i stand til å skape en ennå sterkere illusjon av virkelighet. Dette er kanskje, sammen med evnen til å undersøke hypotetiske situasjoner, det største fortrinnet skjønnlitterære fortellinger har sammenliknet med sakprosaen når vi vurderer den som redskap for å utforske og forstå den menneskelige tilværelsen.