Den Narrative Handlingen
Forløpet av hendelser som utgjør den indre filmen teksten vekker i leseren kan vi kalle den narrative handlingen eller bare handlingen. Handlingen virker på lesernes empatiske og analytiske apparater på samme måte som andre handlinger de måtte overvære; lesere kan bry seg om fortellingens figurer og bli skremt av fortellingens farer slik de kan bry seg om eller bli skremt av virkelige personer og hendelser.
Å omsette sanseinntrykk til mentale entiteter er ikke noe vi begynner med når vi plukker opp en bok eller ser en film. Det er noe vi gjør hver dag, stort sett hele tiden, når vi navigerer rundt i verden. Noen ganger skjer dette bevisst, som når vi ikke helt har oppfattet noe som ble sagt og vi forsøker å forstå det likevel, eller når vi prøver å finne ut om det vi ser på himmelen er en fugl eller et fly. Men for det meste skjer det automatisk og ubevisst. Vi gjenkjenner fortau som fortau, mennesker som mennesker og smil som smil uten noen bevisst anstrengelse. Det er noe som skjer av seg selv og som vi ikke er i stand til å skru av.
Det er dette faktumet den skjønnlitterære fortellingen utnytter når den skaper en indre film i leseren. Teksten vekker mentale bilder gjennom å presentere en komponert strøm av sanseinntrykk som aktiverer de samme perseptive prosessene som andre sanseinntrykk gjør. Det er forsåvidt sant om analytisk prosa også, men der analytiske tekster først og fremst presenterer produkter av erfaringsbearbeidelse, vekker fortellinger mentale bilder av situerte handlinger tilsvarende dem som oppstår i oss i møtet med verden.
Lesning av skjønnlitterære fortellinger er altså en måte å erfare og oppleve på og her er vi ved kjernen av hva som er den skjønnlitterære fortellingens funksjon og verdi. En bok er i seg selv ingenting utover sin fysiske form. Det er først når flekkene av trykksverte blir gjenkjent som bokstaver, ord og betydninger under lesningen at boka blir noe mer. Nøkkelen til denne forvandlingen fra sanseinntrykk til betydning er utenfor boka, den bor i leserne, i det apparatet av begreper og erkjennelser som vi har tilegnet oss gjennom å samhandle med verden. Lesehandlingen virker som en del av og i forlengelsen av lesernes livserfaring.
Narrative handlinger blir av og til gruppert i to hovedvarianter, mimetiske og oppriktige. Den mimetiske handlingen er fiktiv eller rekonstruert mens den oppriktige er en ekte bekjennelse fra forfatteren. Forskjellen er mindre avgjørende for litterære lesninger enn man er fristet til å anta. Den litterære lesningen er på empatisk nivå opplevelsesorientert og lesere er tiltrukket av narrativet for følelelsene det vekker i dem. Analytisk kan den litterære lesningen for eksempel være interessert i handlingen som kontrast og analogi til det virkelige og som et middel til å oppdage mønstre og variasjoner i menneskelig atferd.
Forfatterbekjennelsen er i så måte et virkelig og derfor også sant eksempel på hvordan mennesker kan handle. Den har ikke alltid et strukturert hendelsesforløp, men den kan likevel analyseres som ytring — en fortellers forsøk på formulere noe viktig eller sant — og man kan forsøke å forstå dynamikkene denne språkhandlingen er underlagt. Men den mimetiske handlingen kan også, selv om den ikke er virkelig, strebe mot å være sann som eksempel i den forstand at hvis et slikt menneske befant seg i en slik situasjon kunne det opptrådt slik. Mange av de ypperste mimetiske fortellingene har vunnet sin annerkjennelse fordi de fanger nyanserikdommen i virkelig menneskelig handling og atferd.
Det er bare hvis leseren interesserer seg for det konkret biografiske i stedet for eller i tillegg til det generelt menneskelige at distinksjonen mellom en ekte bekjennelse og et fiktivt narrativ får avgjørende betydning. Men selv om slike lesninger ikke nødvendigvis er ugyldige eller uinteressante, så er de heller ikke litterære siden skjønnlitteratur — som på et konkret nivå ikke er underlagt noe etterettelighetskrav — påkaller andre leserintensjoner enn biografier og historiske fagtekster. Litterære lesninger ser den narrative handlingen som en form for hypotetisk empiri som kan hjelpe oss å nyansere vår konseptuelle forståelse snarere enn som dokumentarisk journalistikk.
Ved siden av å skulle være sant mot og fange nyansene i menneskelige dynamikker har det tradisjonelt vært et ideal at den narrative handlingen skal engasjere. Ikke alle handlinger er i samme grad egnet til å gjøre dette, noe som har avfødt oppskrifter for hvordan handlingen bør utformes for å fengsle et publikum. Disse kan for eksempel foreskrive at lesere skal kunne sympatisere med hovedpersonen, at noe verdifullt skal stå på spill, at forløpet skal ha overraskende omslag og oppdagelser, og så videre. Slike oppskrifter er forankret i og har sprunget ut av hvordan vi er skrudd sammen kognitivt og emosjonelt, og den eksakte formelen varierer avhengig av om fortellingen skal være romantisk, komisk, spennende, eller vekke andre typer følelser.
Et ideal har vært at den narrative handlingen skal være forankret i det personlig erfarte, men at denne erfaringen skal bearbeides slik at det litterære verket blir mer engasjerende og mer pedagogisk enn virkeligheten. Leddet om pedagogikk har ofte vært tolket i retning av at handlingen skal ha en oppbyggelig moral. Men det er mer interessant å tenke på det i sammenheng med det potensialet om ligger i den skjønnlitterære formen med tanke på å få oss til å se og bli bevisste på det vi ellers ikke ser. Bevisstheten kretser naturlig rundt udekte behov og uløste problemer, mens den har en tendens til å overse automatiske deler og indirekte konsekvenser av handlinger. Skjønnlitterære verk kan vise dem fram ved å plassere dem i forgrunnen og skjønnlitterære forfattere råder over mange virkemidler som kan brukes til å styre lesernens bevissthet mot ting hun ønsker å gjøre dem oppmerksomme på. Når dette potensialet utnyttes blir de erfaringene vi tilegner oss gjennom lesing av skjønnlitteratur mer fokuserte og poengerte enn de vi tilegner oss i møtet med virkeligheten. Sagt på enn annen måte så kan den skjønnlitterære fortellingen være tilrettelagt for erfaringsbearbeidelse på en måte som virkeligheten ikke er.
Konsekvensen av dette er at den skjønnlitterære lesningen ikke bare skjer i forlengelsen av livserfaringen, den blir en organisk del av den. Den hermeneutiske sirkelen som er mellom leseren og hvert enkelt verk er en del av en større sirkel som er mellom leseren som menneske og livet som helhet.