Essay: Litteraturvitenskapelighet

De desillusjonerte

I William Shakespeares teaterstykke Hamlet tolker prins Hamlet menneskene rundt seg gjennom en strategi med tre hjørner: observert kroppsspråk og atferd, situasjonen som helhet og innsikt i menneskenaturen.¹ Disse kryssjekkes mot hverandre for å avklare flertydigheten som ofte er der når man betrakter hvert hjørne isolert. Hvis dette ikke er nok til å nå visshet, kan prinsen forsøke å avklare tvilen gjennom å teste eller innhente mer informasjon på annen måte. Det velkjente utsettelsestemaet i stykket handler dermed om å identifisere og avklare tvil gjennom hypotesedannelse og falsifisering på en nærmest vitenskapelig måte. Hamlet mistolker ved et par situasjoner både Ofelia og kong Claudius, så strategien er ikke ufeilbarlig. Men Hamlets triangel er så robust som en personlig metodikk for observasjon av andre mennesker kan bli.

Som kontrast til Hamlet og hans triangel gir tragedien oss to andre personer med mer skjøre strategier. Polonius går i den såkalte bekreftelsesfellen. I stedet for å identifisere og avklare tvil, søker og finner han bekreftelser på sin hypotese om at prinsen har blitt gal av kjærlighet etter å ha forelsket seg i og blitt avvist hans datter. Hans sirkulære definisjon av galskap — hva er galskap annet enn å være gal? — er også et dårlig utgangspunkt for å kunne skille mellom virkelig galskap og simulert. Falsifisering er dermed heller ikke en umiddelbart tilgjengelig strategi.

Polonius’ datter, den unge Ofelia, er på sin side vant til å ta i mot og høre på råd, og vi kan kalle henne et produkt av diskursen. Hun har evnen til å tvile, men hun mangler den kryssjekkende strategien og den psykologiske innsikten som gjør det mulig for Hamlet å se bak fasaden til menneskene rundt seg. Når faren er drept, Hamlet er sendt til England og broren befinner seg i Frankrike, står hun plutselig alene og har ikke lenger noen å spørre. Hun har heller ikke strategiene for eller mulighet til å finne ut av alle de forvirrende selvmotsigelsene på egen hånd og blir i stedet gal. Shakespeares utforskning av epistemiske strategier og fallgruber i Hamlet er så grundig og systematisk at det er åpenbart at han hadde en sterk bevissthet rundt slike spørsmål.

For meg er det interessant å stille Hamlets — eller Shakespeares — robuste kunnskapsbegrep opp mot den desillusjonerte holdningen til framskritt og viten som hersker innenfor litteraturfagene. For eksempel sier Jon Haarberg i sin artikkel Hva var litteraturvitenskap? at litteraturvitenskapen “i likhet med andre humanistiske fag selvsagt ikke tåler sammenligning med naturvitenskapen hva vitenskapelighet angår” og han siterer Erik Bjerck Hagen som i sin bok Hva er litteraturvitenskap sier at:

Ser vi tilbake på de siste førti års litteraturvitenskap og litteraturteori, ser vi mange forandringer, men ikke nødvendigvis forbedringer. Teoriretninger har kommet og gått, innsikter har blitt brukt og misbrukt, begreper har vært på og av moten, men den situasjonen som konfronterer litteraturviteren i dag, er ikke så ulik den som konfronterte henne i 1960, hvilket vil si at hun stadig må velge sin situasjon fra grunnen av. Forskeren kan på ingen måte vurdere alt på en gang, og hun tar hele tiden en mengde sannheter for gitt, men hun må når som helst være rede til å revurdere hver og en av dem.

Haarberg “tror de fleste vil finne det vanskelig å si seg fri fra slike grunnleggende utviklingspessimistiske anfektelser.”² Selv om denne pessimismen, som Haarberg selv påpeker i en fotnote, kanskje ikke er helt universell, så virker det også for meg som om det er en utbredt holdning i litteraturfagene at kunnskap er omtrentlig og at man kan hevde hva som helst så lenge man kan begrunne det godt. Den lange konsekvensen av dette er at faget blir en tenketank for utklekking av perspektiver og argumenter snarere enn en vitenskapelig disiplin med mål om å utvikle robuste innsikter og korrekte konklusjoner.

I praksis har dette ført til at litteraturteorien har utviklet seg til å bli et spaghettimonster. Nå er det riktignok stridstemaer i alle levende fag, så muligens er dette en karakteristikk som passer på flere felt. Men der andre fag formodentlig betrakter flokene i pastaen som problemer som må løses, ser litteraturvitenskapen ut til å dyrke dem og kategorisere dem i antinomier av uforenlige påstander. Denne måten å tenke på går i Norge i hvert fall tilbake til Sigmund Skard som i 1948 snakket om hvordan litteraturteoretiske retninger allerede i en mannsalder har “konkurrert med kvarandre i å laga glimrande paradoks”, om at ingen av metodene “har synt seg brukeleg over hele området” og om “viljen til å la de ekstreme teoriane korrigera kvarandre”.³ Vi finner den fortsatt igjen i teoripensumet på studiet i allmenn litteraturvitenskap på Blindern som Skard var med på å grunnlegge. Og tilnærmingen er nylig gjentatt av Erling Aadland i fageposet Litteraturens verden (hvor forøvrig også han insisterer på at litteraturfag ikke er vitenskapelige).⁴ Aadland veier riktignok de antinomiske påstandene mot hverandre, og kan noen ganger konkludere med at den ene er mer overbevisende og andre ganger med at verken den ene eller den andre er helt sanne eller helt usanne. Men han trer ikke ut av det antinomiske rammeverket for å formulere teorier som forener dem og han uttrykker skepsis mot en slik hegelsk oppløsning av motsetninger.⁵

Spørsmålet som stiller seg selv er om et vitenskapelig litteraturfag faktisk er umulig slik de desillusjonerte hevder, eller om de bare projiserer sin egen og sine forgjengeres utilstrekkelighet over på faget som sådan? Er det virkelig så enkelt som de tilsynelatende tror å drive teoretisk fysikk og andre naturvitenskapelige fag framover, mens det i litteraturfagene er helt umulig å komme dypere og formulere modeller som er i stand til å romme og forklare antinomienes tilsynelatende motsigelser? Kan det være at den desillusjonerte holdningen er selvoppfyllende og i seg selv er et hinder for framskritt?

Vitenskapelighet

Erling Aadland forklarer oss at litteraturvitenskap “i ordets rette betydning” ble forsøkt for omkring hundre år siden med den russiske formalismen, tsjekkiske strukturalismen og anglo-amerikanske nykritikken. Han argumenterer og konkluderer som dem med at vitenskapelig undersøkelse krever et gjenstandsobjekt. Forfatteren som forfatter kan ikke undersøkes vitenskapelig eller på denne måten være gjenstand for noen vitenskap, selv om hen som menneske eller kropp kan undersøkes av mange vitenskaper. Enda mer problematisk er det å gjøre leseren til objekt for en vitenskap. Det eneste naturlige gjenstandsobjektet for en litteraturvitenskap må derfor være språkverket. Problemet som oppsto for disse forsøkene på å studere litteraturen vitenskapelig — og som får Aadland til å forkaste muligheten for et vitenskapelig litteraturfag — er at selv om undersøkelser av litteraturens tegn, ord, setninger, dikt, skrifter, verker og sjangre frambrakte innsikter, så klarte man ikke gjennom disse å skape et fundament som et nytt nivå av innsikt kunne bygges oppå. Litteraturen er nemlig ikke bare disse konkret observerbare og målbare tingene, den er også betydning, og språklig betydning er verken direkte observerbar eller konstant.⁶

Et premiss i Aadlands resonnement er at vitenskap gjennom presise observasjoner etablerer robuste fundament som nye lag av innsikt kan bygges oppå. I denne modellen strekker vitenskapen seg stadig høyere. Det kan være noe i dette synet så lenge man forsker innenfor et paradigme som har et fundament som bærer undersøkelsen. Fra tid til annen slår imidlertid hegemoniske paradigmer sprekker. I slike tilfeller er det ikke lenger mulig å bygge oppover. Man må grave nedover og legge et dypere fundament for deretter å gjennomgå hele konstruksjonen på nytt og korrigere for avdekkede følgefeil eller bygge den helt om igjen hvis den har blitt for skakk. Først når det er gjort er det igjen mulig å bygge høyere.

Når formalismen, strukturalismen og nykritikkens fundament viste seg for trangt og slo sprekker så er det altså en om ikke vanlig, så i hvert fall normal hendelse i et vitenskapelig fags utvikling. Man kan ikke ut fra et slikt sammenbrudd konkludere med at et vitenskapelig litteraturfag er umulig. Alt man kan fastslå er at disse retningenes fundament var utilstrekkelig. Aadlands avvisning av et vitenskapelig litteraturfag hviler med andre ord på påstandene om at språklig betydning, forfatteren som forfatter og leseren som leser ikke kan undersøkes vitenskapelig. Ankepunktet hans i så måte er etter alt og dømme at vitenskapelig undersøkelse forutsetter pålitelig og etterprøvbar testing og at dette igjen skal forutsette direkte observerbarhet.

Empiri

Grener av den kognitive litteraturteorien forsøker å løse problemet med empirisk etterprøvbarhet blant annet ved å bruke hjerneskannere for å studere leseren under lesningen. Dette kan betraktes som en del av en bredere trend der det i flere humanistiske fag skjer en reaksjon mot de såkalte lenestolfilosofene som satt med lukkede øyne og grublet seg fram til sine erkjennelser. Testingen kan for eksempel ta utgangspunkt i den russiske formalisten Viktor Sklovskijs teori om underliggjøring, som sier at litteraturen er i stand til å få oss til å se handlinger som vanen har gjort usynlige for oss gjennom deautomtisering, eller Aristoteles’ lovmessige formulering av hvordan narrative handlingers moralske ladning kan produsere avsky, bifall eller medlidenhet hos publikummere og lesere.⁷ Aristoteles er imidlertid på dette punktet innhyllet i tolkningsproblemer⁸ og antakelig misforstått, mens Sklovskij nokså sikkert gir en feilaktig forklaring på et korrekt observert fenomen — den eneste deautomatiseringen som finnes er den som skjer fordi vi glemmer. Det er et åpent spørsmål om den kognitive litteraturteoriens empiriske forsøk faktisk kan hjelpe faget å rydde opp i teoretiske vrangforestillinger skapt av denne type innarbeidede misforståelser og feilslutninger. I så fall kan de være et viktig bidrag til å løse opp i den litteraturteoretiske spaghettien. Men det er neppe mulig å bygge et fundament av pålitelige og entydige observasjoner for faget som helhet på denne måten.

Empiriske studier av leseren kan høres ut som et nytt og hypermoderne fenomen. I virkeligheten går de helt tilbake til den moderne vestlige litteraturens begynnelse, og sikkert ennå lenger. De homeriske epos ble til i et miljø av omreisende rapsoder eller skalder. Kanskje framførte dikteren av Iliaden en episode hver kveld, akkompagnert av sin lyre, over tre eller fire uker før han la ut på den strabasiøse reisen til neste sted. Fortellerkunsten som vi i dag kaller litterær oppsto altså i direkte møter der fortelleren kunne lese ut av tilhørernes ansikter og reaksjoner om fortellingen fungerte eller ikke. Selv om vår tids turnerende skuespillere forteller at forskjellige publikum ikke responderer likt, er det likevel mønstre. Når så fortellerne — seg imellom eller hver for seg — begynte å identifisere og formulere prinsipper for hva som fungerer blir det mulig å betrakte fortellerkunsten som en empirisk vitenskap. Senere kunne skrivende forfattere gjøre nytte av denne grunnforskningen ved å analysere hvordan Iliaden eller Odysseen virket på dem selv og ved å bruke de homeriske epos som forbilde og eksempel.

Dramatikeren og skuespilleren William Shakespeare arbeidet i et tilsvarende laboratorium, der han fra scenen kunne se hvordan publikum reagerte på stykkene han skrev og i etterkant kunne diskutere med de andre skuespillerne hva som fungerte og hvorfor. Forfattere trenger litteraturteorien på samme måte som ingeniører trenger fysikken. De vil, i hvert fall vanligvis, konstruere fortellinger som på en eller annem måte virker på mottakeren. Dette gir klare suksesskriterier å måle mot. Selv om litteraturfagene har hatt vansker med å finne måter å teste sine hypoteser empirisk på, så har det litterære håndverket aldri hatt det.

Selv om skottet mellom den akademiske litteraturteorien og de praktiske skrivehåndbøkene er overraskende tette hender det likevel at erfaringene fra praktisk utøvelse kommer inn i den akademiske diskursen. Et aktuelt eksempel er Lisa Zunshine som bruker sin erfaring som skjønnlitterær forfatter aktivt som en referanse i sitt arbeid som litteraturforsker. Det er nokså mye igjen for litteraturteorien å hente på slik overføring av praktisk forståelse. Men empirien fra det praktiske håndverket er sjelden entydig. I tillegg stiller litteraturfagene ofte andre spørsmål om litteraturen enn det praktiske håndverket gjør. Dermed vil man heller ikke via denne omveien være i stand til å skape et stabilt og objektivt fundament for litteraturfagene.

Passiv versus aktiv forståelse

Selv om litteraturvitenskapen som disiplin ikke har brakt oss så mye nærmere en definitiv forståelse av litteraturen og hvordan den virker, eksisterer det litteraturvitere som i sin egen forskning er i stand til å reise seg opp fra spaghettien og konstruere komplekse og robuste teorier. Feltet har for eksempel en stor tenker i Mikhail Bakhtin og et par klartenkte teoretikere i Wolfgang Iser og Wayne C. Booth. Problemet ser altså ut til å ligge i kollektivets evne og ikke i den individuelle litteraturviters mulighet til å nå et høyt nivå av erkjennelse. Dessverre følger ikke teoretikernes personlige kreativitet og dømmekraft med når resultatene av forskningen deres føres tilbake til det faglige kollektivet. En periode kan feltet diskutere de nye ideene, men er sjelden i stand til å videreutvikle dem i betydelig grad og på denne måten skape ytterligere framskritt. I stedet blir et voksende antall teorier stående som frittstående øyer i et hav av antinomier, der forskjellen retningene i mellom av og til ser ut til å bli viktigere enn deres relasjon til virkeligheten.

Hvis vi vil forstå hvorfor det blir sånn kan en nøkkel ligge i forskjellen mellom aktiv og passiv forståelse. Som Mikhail Bakhtin har forklart er det ikke nok med en passiv forståelse av en ytrings innhold og intensjon for at man skal kunne respondere på den. Først når den er satt i kontakt med vårt eget begrepsunivers blir det mulig å ta stilling og legge noe til. Aktiv forståelse skiller seg fra passiv ved at den ikke bare ser hva ideen er, men hvorfor den er og hvorvidt den er god eller dårlig, for eksempel i betydningen sann eller fornuftig. Den aktive forståelsen plasserer ideen inn i bredere forståelse av verden.⁹ Men selv når dette er gjort er den aktive forståelsen avhengig av hva begrepsuniverset kan tilføre ytringen. Et begrepsunivers dannes gjennom et samspill av minst fire læringsstrategier; biologisk evolusjon, personlig empiri, imitasjon av forbilder og sammenlikning med noe kjent. Passiv forståelse i Bakhtins modell kan betraktes som en form for imitasjonslæring siden den tilegner seg innholdet i ytringen uten å ta stilling til det. Aktiv forståelse nås når innholdet sammenliknes med og blir plassert inn mottakerens begrepsunivers. Det er imidlertid et men her. Det er mulig å bygge et begrepsunivers som i hovedsak består av ytringer som er plassert i forhold til hverandre. Passiv forståelse stilt sammen med annen passiv forståelse forblir passiv. Sann aktiv forståelse krever empirisk forankring.

Hvis man ønsker en aktiv forståelse av plottkonstruksjon kan en god start være å forsøke å lage noen plott samtidig som man prøver å isolere og definere de generelle prinsippene for hva som fungerer. Hvis man ønsker en aktiv forståelse av handlingen i Amalie Skrams ekteskapsromaner, er det kanskje nødvendig å leve en periode i liknende forhold samtidig som man prøver å finne ut av de destruktive dynamikkene. Hamlet bearbeider sin egen erfaring på en slik måte i den berømte “å være eller ikke være”-monologen, der han forsøker å finne en psykologisk forklaring på hvorfor han ikke setter sine selvmordstanker ut i livet, og ender opp med å formulere en teori om rasjonalisering.

I prosessen med å bearbeide personlig empiri kommer det epistemiske inn som en sentral faktor. Et begrepsunivers som kan fungere som et utgangspunkt for nytenkning innefor humanistiske fag eller for den saks skyld et litterært virke er ikke noe som plutselig skjer. Det dannes ved de tusen korsveiene der livet tvinger oss til å stille spørsmål ved våre antakelser. Fordelen ved å tenke sannere og mer selvstendig ved hver av dem blir akkumulert og resulterer i et sannere og mer selvstendig begrepsunivers. Effekten forplanter seg inn i kontekster der innsikt i det å være menneske er relevant. Det er derfor ikke tilfeldig at betydelige litteraturteoretikere som Booth, Iser og Bakhtin eller en stor dramatiker som Shakespeare også er fremragende epistemikere. Det ville ikke vært mulig å erkjenne så dypt og stort om de ikke var det.

En oversett men vesentlig forskjell mellom naturvitenskapene og de humanistiske vitenskapene er at naturvitenskapene er autonome i den forstand at alle bitene som kreves for å skape aktiv forståelse eksisterer i faget. Matematikken springer ut av sine aksiomer. Fysikken springer ut av eksperimenter som er gjort og dokumentert av fagets forskere, og som kan gjentas av studentene. En forsker på Amalie Skram kan ikke på samme måte kaste seg inn i en destruktiv relasjon bare for å kjenne på hvordan det er og for å kunne gå i dialog med Skrams skildringer. Denne type livserfaring er noe som skjer tilfeldig, eller i det minste ikke som en del av et naturlig akademisk løp. Akademia selekterer heller ikke på denne typen aktiv forståelse. Det er først og fremst evnen til å tilegne seg en passiv forståelse av andres tanker som gjør at du flyter opp. Her vil sikkert universitetspedagoger protestere og si at det nettopp er aktiv forståelse de ønsker å dyrke fram. Men i praksis er det snakk om den type aktiv forståelse som gjør at studentene klarer å bruke pensumteorien, ikke en som gjør at de forkaster den og begynner på nytt med et annet utgangspunkt. I deler av litteraturen er det kanskje — som en indirekte konsekvens av originalitetsidealet — motsatt. En av grunnene til at Skram har blitt stående som en vesentlig forfatter er den aktive forståelsen hun har tilegnet seg av sine egne livsproblemer. Hvis man stiller forfatterne og litteraturviterne ved siden av hverandre er det naturlig å anta, uten at det er en absolutt regel, at den første gruppen oftere i usedvanlig grad er formet av personlig empiri mens den andre i større grad er produkter av en kulturell diskurs.

I shakespearsk terminologi kan vi si at den i bunn og grunn autoritære universitetspedagogikken er giret mot å utdanne Ofeliaer som navigerer ut fra hva andre har forklart dem. Dette er egentlig ironisk sett i lys av at den antinomiske tankegangen som Skard var talsmann for, der de ekstreme teoriene skal korrigere hverandre. En slik pedagogikk krever at mottakeren aktivt og kritisk tar stilling til teoriene og henter ut og kontekstualiserer de gode poengene i hver dem i sitt eget begrepsunivers. En passiv absorbering av de sprikende retningene sikrer muligens en god karakter, men leder ikke fram til en sann forståelse av litteraturen. Den gjør bare studenten om ikke gal så i hvert fall forvirret. På sett og vis kan man si at litteraturteorien er mest interessant for spørmålene den reiser og at det først er i det øyeblikket du forkaster den at den blir opplysende. Det høres kanskje ut som en en kontroversiell ting å si, men det er vel ikke så langt unna det professor Bjerck Hagen også hevder.

Fagfellevurdering

Erling Aadland ser ut til å definere vitenskapelighet som en bestemt type forskningspraksis som har vært effektiv i naturvitenskapene men som ikke så lett lar seg bruke på litteraturfaglige teori- og tolkningsproblemer. Men vitenskapelighet må ikke av nødvendighet innebære en bestemt strategi. Den krever bare at faget har en eller annen strategi som er i stand til å avklare tvil og gjøre fagets innsikter mer robuste. Og det vel her skoen trykker, for hvilken alternativ strategi skal det være?

Erik Bjerck Hagen er skeptisk til at formaliserte metoder og sannhetsbegrep kan fungere innenfor litterær fortolkning. Han påpeker at litteraturvitenskaplige metoder forteller kritikeren hva de skal se etter i et verk. Etter en tids bruk uttømmes de og blir forutsigbare. For å unngå dette mener han at kritikere heller bør lese friere og mer intuitivt samtidig som de hele tiden tenker over hva de gjør og hvorfor.¹⁰ Han mener også at et pragmatisk sannhetsbegrep utøvd i en kollektiv diskurs fungerer bedre enn et formalisert:

En pragmatisk sannhetsteori, slik den er utarbeidet særlig av William James, virker mer anvendelig. Det som da gjør en tolkning sann, er at den fungerer som sann, dvs. at den tilfredsstiller vår interesse for sannhet, at den alt i alt er tilstrekkelig plausibel, konsistent, omfattende, original og veltalende til at den gir tanken ro og kroppen glede, at den alt i alt har bedre konsekvenser (for vår videre lesning og vår videre eksistens) enn konkurrentene har. I diskusjon må tolkningen vise seg mer kampdyktig enn andre, og i slike diskusjoner er det, som tidligere nevnt, lov å trekke inn absolutt alt som finnes av argumenter og kriterier og begrunnelser. Det finnes visse selvsagte grunnregler når det gjelder saklighet, men antallet argumentative trekk er uendelig stort og helt umulig teoretisk å disiplinere.¹¹

Selv om Bjerck Hagen her først og fremst snakker om tolkning av litterære verk så er det han sier nok også beskrivende for hvordan den faglige diskursen fungerer innenfor flere deler av litteraturfagene, inklusive noen av de teoretiske. Omfavnelsen av en fri tilnærming og et intuitivt sannhetsbegrep er et ekko av Gerhard Gran, professor i nordisk litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo fra 1900 til 1919, som mente at den sunne fornuft er den beste metode.¹² Nå vil Bjerck Hagen neppe gripe til den historisk-biografiske metode like selvfølgelig som Gran gjorde, så muligens har den litteraturfaglige verktøykassa vokst og moten forandret seg i hundreåret som skiller de to professorene. Imidlertid er ikke aktuelle trender og antallet perspektiver i seg selv et mål på hvor godt faget forstår litteraturen og dens vesen. Når Bjerck Hagen hevder, som vi så i innledningen, at framskrittet har uteblitt og her påpeker at intuisjonen fortsatt overgår de nye formaliserte redskapene, så hevder han på sett og vis at faget som sådan ikke har nådd en dypere forståelse av litteraturen.

En shakespearsk innvending mot en slik tillit til metodikker og sannhetsbegrep som “kjennes sanne” er Polonius som hele tiden søker bekreftelser på sin hypotese om at Hamlet har forelsket seg i hans datter. Han legger ekstra merke til hver gang Hamlet nevner hans datter eller at han har en datter og han tolker selv flertydige kommentarer og hendelser som bekreftelser. Psykologen Peter Wason undersøkte den såkalte bekreftelsestendensen i et berømt forsøk der deltakerne ble presentert for en tallrekke som kunne være 2, 4, 6. De skulle gjette hvilken regel som lå bak tallrekken og fikk beskjed om å formulere en ny for å teste gjetningen. Wason fant at de fleste foreslo en rekke som stemte med regelen de hadde gjettet, mens få foreslo en som ville falsifisere den. Regelen de skulle finne var ganske enkelt øk og man kommer ikke dit gjennom å søke bekreftelser. Bekreftelsestendensen er kanskje den viktigste utfordringen for et sannhetsbegrep som sier at noe er sant hvis det kjennes sant. Bjerck Hagen kan innvende at Polonius mislyktes med å overbevise noen og at en kollektiv diskurs vil gjennomskue slike tankefeil, men det er ikke alltid slik. I Shakespeareforskningen kommer bekreftelsestendensen til syne som en innbitt konservativisme. Et eksempel er den ur-Hamlet som det uten særlig kritisk etterprøving var akademisk konsensus om blant forrige generasjon av Shakespeareforskere. Når de kritiske innvendingene begynte å komme ble de avvist i et par tiår, og selv i dag, når ur-Hamlet er overbevisende tilbakevist som en myte og en konspirasjonsteori, holder den pensjonerte garde av Shakespeareforskere fast ved den. Det nye synet vinner først gjennom med at en ny generasjon har gått inn i diskusjonen uten forutinntatthet, og formodentlig bygget en ny forutinntatthet basert på det nye synet.

Et annet moment som synes å skape problemer for den akademiske diskursen er kompleksitet. Diskusjoner rundt forskningsspørsmål der det ikke er tradisjon for eller ikke er mulig å gjøre hard empirisk testing ser ut til å kortslutte og løpe i de samme sirklene når kompleksiteten kommer over et visst nivå. Siden faget ikke klarer å bli enige om grunnleggende spørsmål, klarer det heller ikke å bygge nivået over. Jeg har sett dette fenomenet i diskusjonene rundt tolkningsproblemer i både Shakespeares Hamlet og Aristoteles’ Poetikk, der fortolkerne isolerer og undersøker problematiske tekststeder uten å være i stand til å avklare flertydigheten på en overbevisende måte. Den underliggende utfordringen er at disse tekststedene gjerne er flertydige når de blir betraktet i isolasjon.

Den fagdiskursen som Bjerck Hagen lanserer som et for faget gjennomførbart alternativ til empirisk testing har altså klare begrensninger. Den såkalte akademiske konsensusen som oppstår når det er stor faglig enighet på et felt blir ansett for å være særdeles pålitelig. Men med mindre bevisene er overveldende og kompleksiteten lav, er det som regel trygt å anta at den tar feil. Det litteraturteoretiske spaghettimonsteret er skapt av en kombinasjon av den kollektive diskursens manglende evne til å konkludere og en multiplisering av bekreftelsesfellen i et stort antall bidragsytere. Trolig er det dette som er den virkelige flaskehalsen for det faglige framskrittet.

Kryssjekking

Det finnes imidlertid et tredje alternativ ved siden av å insistere på at vitenskapen alltid må bygge fra et objektivt fundament og oppover, slik Erling Aadland gjør, eller kaste all formalisert metodikk over bord, som Erik Bjerck Hagen anbefaler. Det er basert på kryssjekkingen som Shakespeare introduserte gjennom Hamlets triangel. Dette er en metodikk som har som sin fremste egenskap at den kan håndtere at enkeltobservasjoner er flertydige og til en viss grad upålitelige. Den rammes heller ikke av den forutsigbarheten som Bjerck Hagen bruker som argument for å avvise formaliserte metoder.

Hvis vi stiller de tre hjørnene av Hamlets triangel opp i generell form så er de observasjon, kontekst og teori. Kandidathypoteser må overleve falsifiseringsforsøk i alle tre hjørnene for å ikke bli eliminert. Hvis hypotesen virker usannsynlig i flere hjørner eller i mange testpunkter innenfor et hjørne er det trygt å eliminere den. Dermed er det ofte mulig å bli nokså trygg både på hvilken hypotese som er mest sannsynlig og hvordan flertydigheten i hvert punkt bør avklares. Det er en fordel å ha et stort repertoar av kryssjekkingstrategier og hvis man tolker en tekst kan man gjerne forsøke å falsifisere ut fra et bredt spekter av lesestrategier, inkludert filologiske, dramaturgiske og biografiske. Kandidathypoteser kan komme hvor som helst fra, men som regel gjennom induksjon fra noen av punktene. Hvis flere hypoteser står igjen som mulige bør man heller ikke konkludere absolutt før man har funnet en måte å avklare tvilen på.

Hamlets triangel løser ikke alle problemer. Kryssjekkingen virker bare når den skjer mot aktiv forståelse og svarene man finner blir aldri mer pålitelige enn forståelsen man tester mot. Metoden løser heller ikke problemet med etterprøvbarhet, siden dine fagfeller ikke kan teste mot din forståelse, de må teste mot sin egen. Rent vitenskapelig har imidlertid fagfeller bare en funksjon i den grad de ettergår resonnementer og påpeker oversette momenter, det vil si gjennom å bidra i falsifiseringen. Det å vinne dem over handler gjerne om å leie dem fra en passiv forståelse til en ny, og det er et spørsmål om pedagogikk og retorikk snarere enn vitenskapelighet.

Selv om metodikken ikke løser problemene rundt fagets kollektive diskurs, kan den hjelpe en enkeltforsker å nå et høyt nivå av erkjennelse, slik den må ha hjulpet William Shakespeare å nå sitt.

Noter