Artikkel: De Lyver for Deg Her

Marina Ovsjannikova jobbet i desken på den statskontrollerte fjernsynskanalen Kanal 1, en av de største i Russland. Jobben hennes var, ifølge den uavhengige journalisten Farida Rustamova, å oversette direkte tale fra utenlandske politikere, forretningsfolk, kulturpersonligheter og vanlige mennesker til russisk. Marina var et tannhjul i Kanal 1s store nyhetsmaskineri. Hun snakket aldri om politikk på jobb. For det meste var hun opptatt av barn, hunder og hjem.

Hennes kolleger ble derfor overrasket da hun den 14. mars 2022, på den russiske invasjonen av Ukrainas 19. dag, fotobombet nyhetssendingen med en plakat. Hun kom inn i bakgrunnen og stilte seg først midt i bildet slik at plakaten delvis var skjult av hodet til nyhetsankeret, før hun tok et steg til venstre så hele teksten ble synlig. Under den engelske overskriften “NOWAR” fulgte to linjer på russisk: “Ikke tro propagandaen. De lyver for deg her”. Nederst slo den igjen over til engelsk med slagordet: “RUSSAINS A9AINST WAR”.

I fem sekunder fikk hun stå der og vise fram budskapet før bildet skiftet over til et opptak. Akkurat så lenge at man mistenkte produsenten for å hjelpe henne, men ikke lenge nok til at man kunne være sikker. Da sendingen klippet tilbake på nyhetsankeret noen øyeblikk senere var Marina borte.

I sosiale medier gikk klippet med Marina Ovsjannikova og plakaten hennes viralt. “Hvem er denne stjernen på Kanal 1?” tvitret menneskerettsadvokaten Pavel Chikov. “Hun må beskyttes umiddelbart.” Hun ble tatt hånd om av politiet og tatt til Ostankino politistasjon rapporterte han kort etter. En advokat var på vei dit. Men da denne ankom var hun ikke der. Politiet ønsket vel å holde henne skjult for advokaten, tvitret Chikov. De neste par timene forsøkte flere advokater å finne Marina, uten hell. Hun var søkk borte. Bekymringen for hva hun ble utsatt for steg ettersom timene gikk og kvelden og natten svant.

En journalist ringte mannen hennes, Igor Ovsjannikova, som visstnok jobbet i den statseide nyhetskanalen RT, og ba om en kommentar, men fikk bare et: “Hadet”. Marina hadde lagt ut en forhåndsinnspilt video som også snart gikk viralt. Der erklærte hun at: “Det som skjer i Ukraina er en forbrytelse. Og Russland er angriperen her. Og ansvaret for dette angrepet hviler på samvittigheten til en enkelt mann, Vladimir Putin. Min far er ukrainsk. Min mor er russisk. De har aldri vært fiender. Og dette halskjedet jeg har på meg er et symbol på at Russland øyeblikkelig må stoppe denne brødrekrigen. Og broderfolkene vil fortsatt være i stand til å lage fred. Dessverre har jeg mange av de siste årene jobbet for Kanal 1, med Kreml-propaganda, og jeg skammer meg dypt over dette. Skammer meg over at jeg tillot løgner å komme på fjernsynsskjermen. Skammer meg over at jeg tillot zombifiseringen av det russiske folk. Vi var tause i 2014 når alt dette nettopp hadde begynt. Vi protesterte ikke når Kreml forgiftet Navalnyj. Og nå har hele verden snudd ryggen til oss. Og de neste ti generasjonene vil ikke vaske bort flekken av denne brødrekrigen. Vi russere er tenkende og intelligente mennesker. Det er i vår makt alene å stoppe all denne galskapen. Gå og protester. Ikke vær redd for noe. De kan ikke låse oss alle inne.”

Mange ukrainere ble provosert av budskapet. De oppfattet det som en apologetisk overfor det russiske folk, som ble fremstilt som ofre uten ansvar. Noen hevdet at det hele var iscenesatt med den hensikt å få vesten til å lette på sanksjonene mot Russland. Vestlige kommentatorer, som fra krigens begynnelse hadde håpet på at den russiske befolkningen skulle ta til gatene i hundretusentall med krav om at krigen skulle stoppe og Putin avsettes, omfavnet henne imidlertid umiddelbart som en helt. Så vi, endelig, et tegn på at noe var i ferd med å skje?

Ikke slik å forstå at det ikke hadde vært demonstasjoner tidligere. Allerede på invasjonens første dag kom det rapporter om demonstrasjoner og om at politiet hadde gjort massearrestasjoner. Det gjentok seg hver dag. Det var snakk om noen hundre eller noen få tusen mennesker. Politiet gikk til umiddelbare pågripelser i det noen løftet en plakat. Noen begynte å eksperimentere med hvor lite som skulle til, og en kvinne i Nizjnij Novgorod ble arrestert idet hun løftet et blankt ark. De aggressive arrestasjonene syntes å holde antallet demonstranter på et noenlunde stabilt nivå. Disse demonstrantene i var unge, nettkyndige mennesker som ikke hadde de statskontrollerte fjernsynskanalene som sin primære informasjonskilde.

Samtidig ble det innført strenge sensurregler når det gjaldt rapportering fra krigen. Det ble straffbart med en strafferamme på opptil femten år å formidle noe annet enn den offisielle versjonen. Det var en praksis en kriminalisering av kritisk journalistikk. Uavhengige medier hadde valget mellom å innordne seg eller legge ned og mange gjorde det siste. Korrespondenter for utenlandske medier forlot Russland og dro hjem. Samtidig ble sosiale og andre medier som Russiske myndigheter ikke kunne styre blokkert på internett. Sperrene var ikke umulige å komme forbi for de mer datakyndige, men det fleste, særlig på den mindre teknisk sofistikerte landsbygda, var prisgitt medier som formidlet den offisielle versjonen av krigen.

Dette propagandaregimet så ut til fungere. Meningsmålinger viste at et stort flertall av russerne fortsatt var for krigen. Og selv om mange stilte spørsmål ved om målingene, virket det sannsynlig at det var tilfelle. Ukrainere som ringte slektninger i Russland og fortalte om grusomhetene som pågikk, fortalte at de ikke ble trodd. Russiske soldater ville ikke begå drepe sivile.

Tanken på å nå ut til og overbevise denne gruppen virket mer og mer usannsynlig og den vestlige drømmen om massedemonstrasjoner mot Putin og krigen mer og mer urealistisk. Men Marinas opptrinn på en av de største statlige propagandakanalene var noe annet. Noe som ga håp. Her var endelig noe som kanskje kunne få dem som aldri så annet en statskontrollert fjernsyn til å stille spørsmål og undersøke andre kilder. Om det faktisk vil skje er ennå et åpent spørsmål. Men Marina Ovsjannikova har bragte nytt liv til dette håpet. Og det gjorde henne til en helteskikkelse.

Rett før klokka 15 neste dag dukket et bilde av henne sammen med en advokat opp på meldingstjenesten Telegram. Da satt hun i rettsalen, hvor hun ble idømt en bot på 30 000 rubler, tilsvarende omkring 280 amerikanske dollar. Etterpå fortalte hun til pressen at hun var sliten etter å ha sittet 14 timer i avhør hvor politiet hadde nektet henne å ha med advokat. Øyensynlig hadde de kommet til at hun, med den internasjonale pressens oppmerksomhet rettet mot seg, var farligere som symbol og martyr enn hun var som aktivist. Selv ga hun uttrykk for at hun ikke var overrasket over den milde dommen siden hun hadde omsorg for to barn. Etter russisk lov er det da ulovlig å fengsle henne.

Kilder:

samfunn