Anmeldelse: Reise Til Menneskene Av Hilde Brunsvik

Reise til menneskene er Hilde Brunsviks tredje roman, og det har gått seksten år siden Stemmen fra 2001. Romanen har klare kvaliteter i et presist språk, fine observasjoner og et autentisk preg, mens svakheter ved oppbyggingen trekker noe ned.

En gang forlot romanens jeg-forteller landet for godt. Hun dro til London og sang på en nattklubb. Noen år senere er hun likevel tilbake i landet med barn og kontorjobb. Et musikalsk nachspiel med jazzpianisten Bjørn leder til at hun blir med ham på en ukeslang spillejobb i Venezia.

Forfatteren er, som bokens hovedperson, sanger, og det merkes når hun skildrer blåakkorder, toner som fyller rommet og musikalske improvisasjoner.

Bokens styrke ligger i språket og de presise observasjonene. Hilde Brunsvik styrer på elegant vis oppmerksomheten vår dit jeg-fortellerens oppmerksomhet ligger. «Han reiste seg og forsvant inn, litt ustø, uten å si noe mer. Jeg satt igjen på terreassen med det tomme vinglasset hans, som kvelden før,» skriver hun, og vi kjenner hvordan hun henger seg opp i dette vinglasset, i at han ikke kan rydde det bort selv, og vi deler irritasjonenen hennes.

Karakter- og situasjonsbeskrivelsene er like presise. «En av kelnerne kom ilende med uttrykksløst ansikt, tente lys, feide over duken. Jeg fikk en følelse av at vi hadde gjort noe galt. Bjørn bestilte med overraskende italiensk aksent og uten å spørre meg, håret hans sto til alle kanter.»

Jeg-fortelleren er en observatør. Hun vil ingenting, hun bare tar inn det som skjer og tar stilling i etterkant. Hun går turer og opplever byen men forfatteren etablerer aldri noen motivasjon for å gå. Så, sakte, blir det klart at hun vil noe likevel. Når hun har drømt, eller når hun irriterer seg over vinglasset.

Formen passer bokens tematisk frykt for å bli sett, men den trenger tid for å virke. Spenningene bygger seg opp sakte. Her er noe av romanens problem, for den har to falske starter som ligger er langt unna hovedhandlingen. De rekker ikke bygge seg tilstrekkelig opp, og når forfatteren hopper må hun begynne nedenfra igjen. Kapitlene er fine i seg selv, men de hører liksom til i en annen fortelling. Dermed er vi halvveis gjennom romanen før vi føler den er i gang.

Denne svakheten klarer imidlertid ikke å ødelegge boken helt. Den er verdt å lese for sine språklige kvaliteter og menneskelige observasjoner.

• Språk: 5 av 6

• Karakterskildring: 4 av 6

• Plott: 3 av 6

• Konklusjon: 4 av 6