Kronikk: Ukraina som forsvarer av demokrati

Jeg hører av og til at dekningen av den russiske Ukraina-invasjonen er ubalansert, underforstått at Russlands og Putins beveggrunner for å invadere ikke blir rettferdig behandlet i pressen. I så måte er det vel særlig amerikanernes og kanskje vesteuropeernes rolle i det geopolitiske maktspillet som ikke blir tilstrekkelig problematisert, og som skal gi Putin en forståelig grunn til å gjøre det han gjør. Hvis Ukraina, med en lang grense mot Russland, skulle bli medlem av den russiskfiendtlige forsvarsalliansen NATO så har russerne ifølge dette synet god grunn til å bli bekymret og det er bare rimelig at den russiske presidenten setter foten ned for å forhindre det.

Jeg har ikke noe ønske om å benekte at den europeiske imperialismen har en grumsete historie eller at militære intervensjoner av amerikanerne i rollen som verdenspoliti ofte har vært styrt av fordekt egeninteresse. Det er heller ikke å stikke under en stol at amerikanske egeninteresser ofte har stått i konflikt med russiske. Det er på en slik bakgrunn at Putin kan tegne et fiendebilde mellom Russland og vesten og hevde at han ved å gripe inn for å stoppe NATOs ekspansjon østover handler i selvforsvar.

Så langt er det mange som kan ha sympati med den russiske posisjonen. De siste dagene har det imidlertid blitt klart at Putin har, og trolig hele tiden har hatt, større ambisjoner. Dette er for eksempel tydelig i et russisk seiersessay som ble prematurt publisert i og deretter fjernet fra russiske statsmedier (men som fortsatt tilgjengelig her https://web.archive.org/web/20220226051154/https://ria.ru/20220226/rossiya-1775162336.html). Her skriver signaturen Petr Akopov at den pågående gjeninnlemmelsen av ukrainske territorier under Russland markerer Russlands retur til sitt historiske rom i verden og at æraen med vestlig global dominans kan betraktes som fullstendig og endelig over. I sine egne taler vektlegger Putin at Ukraina historisk har vært en del av Russland og søker gjennom dette å legitimere en slik innlemmelse. Den fulle invasjonen av Ukraina, som overrasket og virket uforståelig for nesten alle, får en forklaring i lys av dette.

Putin holdt, av gode grunner, tett om invasjonen til det siste. Den er nemlig ikke bare uspiselig for det internasjonale samfunnet. Den er også være umulig forklare og forsvare overfor hans egen befolkning. Få russere ville støttet en blodig angrepskrig på broderfolket i Ukraina. For å omgå problemet sprer Putin et narrativ som fordreier virkeligheten i den russiske offentligheten, samtidig som han aggressivt sensurerer fri presse og daglig arresterer flere hundre antikrigsdemonstranter. Det rapporteres om russiske krigsfanger i Ukraina som ikke visste at de gikk i krig eller som ventet at ukrainerne skulle hilse dem velkommen med blomster. Informasjonsstrategien har også hatt militærtaktiske konsekvenser. Invasjonen har de første dagene vært preget av dårlig planlegging og russiske ungdommer i uniform har måttet bøte med live på grunn av dette. Putins respons på disse tilbakeslagene har så langt vært å gjøre invasjonen i Ukraina ennå mer brutal.

Det vi ser utspille seg er ikke lenger et Russland presset opp i et sikkerhetspolitisk hjørne som agerer i selvforsvar. Det er en kamp mellom en autoritær leder som manipulerer sin egen befolkning og lyver for sine egne soldater for realisere sine stormannsgale visjoner og et demokrati der borgere verver seg i titusentalls for å forsvare landet sitt. Når den ukrainske presidenten hevder at det ukrainske folket kjemper for demokratiet på vegne av oss alle, så sier han det bare som det er. En seier for Ukraina vil være en seier for alle demokratier, også vårt.

Det tragiske er at Putins sikkerhetspolitiske paranoia, og for den saks skyld stormannsgalskap, på vegne av hans eget land i dag er en irrelevant etterlevning fra en annen tid. Eller bare relevant i den grad Putin selv spiller et maktpolitisk spill som gjør den det. NATO er en forsvarsallianse, ikke et komplott for å avskaffe Russland. Det er lenge siden Russlands naboer i vest drev med anneksjonskriger og det er ingen i vesten som har noe ønske om å rulle med stridsvogner over Russlands grenser for å okkupere det. Det vesten han maner fram et fiendebilde av ønsker i virkeligheten ikke annet enn fredelig sameksistens og økonomisk samhandling med hans land. Og, hvis vi skal være ærlige, kanskje et Russland med reelt demokrati og tilregnelige ledere.

Putin har fortsatt sine beveggrunner i behold og det er fortsatt mulig å være balansert og se saken fra begge sider uten å ta parti. Men det er også fristende å si med Winston Churchill at man avslår å forholde seg upartisk mellom brannkorpset og brannen.