Skrivetips: Aristoteles om plott

Flere av begrepene som inngår i Aristoteles beskrivelse av plottet i Poetikken er tvetydige og flere selvmotsigelser er uløste i rådende tolkninger. Dette er et forsøk på å løse disse problemene ved å finne en tolkning hvor bitene passer sammen, som løser selvmotsigelsene og som gir mening i den virkelige verden.

Tragedien har karakterer og plott.

Karakterene (ethos) viser sin natur gjennom valg, særlig moralske valg, og gjennom å vise preferanser. Handlingene til karakterene bør være i samsvar med deres karakter.

Plottet (mythos) imiterer en handling. På samme måte som en handling har det en motivasjon som springer ut av situasjonell knute, et formål om å løse denne knuten, og en moralsk karakter utfra valg av måte.

Det er viktigere at plottet er godt utviklet enn at karakterene er det hvis spenning og empati er målet.

Handlingen (praxis) som imiteres av plottet skal:

  • Være god-og-alvorlig. Den skal være velment eller forståelig i sammenhengen og noe viktig skal stå på spill.
  • Være hel. Den skal begynne et sted og slutte et sted.
  • Ha en viss størrelse. Den skal ikke være så lett å fulløre, og stor nok til å ha plass til et helt forløp.
  • Vekke frykt og medfølelse. Den skal etablere empati og spenning, og bygge den opp mot et klimaks.
  • Rense spenningen til slutt.

Trusler om lidelse (pathos), typisk trusler om vold, pest, osv, setter noe alvorlig på spill. Empati vekkes av ufortjent lidelse. Trusler om lidelse påført av venner eller familie (philia) vekker mest medfølelse.

Plottet bør ha en årsakskjede som løper fra begynnelsen til slutten.

Knytingen (desis) binder knuten. Knytingen starer der forhistorien starter og varer til det punktet der motivasjonen for å løse den er etablert, tidlig i stykket.

Oppknytingen (lusis) av knuten beynner der knytingen slutter og løper til slutten.

Forløpet (metabasis) begynner, som knytingen, når motivasjonen og formålet om løse knuten er etablert. Forløpet går enten bort fra lidelse eller mot lidelse. Plottet har bare ett forløp, selv om konflikten er tosidig, og den defineres av siden publikum empati med og holder med.

En tragisk feilvurdering (hamartia), kjent for publikum men ikke karakterene, kan føre til at forløpet går mot lidelse. Hvis det ingen tragisk feilvurdering er involvert, har forløpet retning bort fra lidelse, siden karakterer naturlig søker mot lykke.

Et omslag (peripeteia) vil endre retningen på forløpet, og få det til å gå mot lidelse hvis det før gikk fra, og omvendt. Omslag skal være overraskende, men samtidig logiske utfra det som har skjedd før. De forsterker spenningen.

En gjenkjennelse (anagnorisis) forandrer forståelsen av knuten på en måte som endrer handlingens formål, for eksempel ved at det blir klart at en antatt fremmed egentlig er en slektning eller venn. Gjenkjennelser skal være overraskende og logiske utfra det som har skjedd tidligere, og de forsterker spenningen. En gjenkjennelse er mest effektiv når den kombineres med et omslag.

Et plott uten omslag i forløpet eller gjenkjennelser som endere formålet er enkle. Et plott med dem, er komplekst. Komplekse plott er best.

Trusler om lidelse kan forløses (fra dårligst til best) ved å ebbe ut, ved å utføres, eller, hvis en tragisk feilvurdering er involvert, ved å bli utført og så gjenkjent, eller ved å bli avverget gjennom en gjenkjennelse i siste øyeblikk.

Renselse (katharsis) av frykt og medfølelse oppnås når den siste trusselen om lidelse er forløst, og stykket slutter.