Anmeldelse: Rant 1 av Jon Refsdal Moe

Hvis det er sant at litteraturen imiterer naturen, så imiterer Jon Refsdal Moes roman Rant 1 en assosiasjonsstrøm. Eller for å være presis forfatterens dialog med den tilblivende teksten. Fortelleren er hele tiden nærværende, noen ganger med sine skrivemål eller betraktninger på prosessen og framdriften.

Det virker ikke som om Jon Refsdal Moe forsøker å bevise en tese om hvordan assosiasjonsstrømmer fungerer, slik pionerene for stream of conciousness kanskje gjorde. Han hopper ikke fra hode til hode for å vise hvordan strømmer er forskjellige. Boken begynner med en oppramsende beskrivelse. Den skal si noe om fortelleren, men den virker kunstig, fordi den er for objektiv. Ingen assosierer sånn. Etterhvert blir strømmen mer troverdig, trolig fordi den er forfatterens egen. Kanskje er det hans metode å la det ubevisste forme den for å gjøre den autentisk.

Selve strømmen er dominert av kulturelle fenomener. Artister og sanger, forfattere og litteratur, klesmerker og kafekjeder. Fortelleren fortolker og funderer, mens assosiasjonene strømmer fritt, og han gjør alt sammen levende. Det er vanskelig å si om fortelleren står i et hat eller kjærlighetsforhold til disse tingene. Begge deler, kanskje, de er luften han puster i. Det er gjennom disse kommersielle og kulturelle impulsene fortelleren lever.

Assosiasjonsstrømmen hopper i tid, fra en barndom på åttitallet og fram til idag og den holder seg for det mest i Oslo. Andre karakterer forekommer, men bare i anekdoter. Den virkelige karakteren i boken er fortelleren selv. Boken handler om hans assosiasjoner og fortolkninger. Hvis det er noe plott, så handler det om at han skriver en bok. Siden vi leser den vet vi at den ble ferdig og utgitt.

Språket er røft og upolert, men med en polert rytme. Hyppige reverseringer skaper bevegelse og spenning. Assosiasjonsstrømmen er for forklarende og fortolkende. Bare unntaksvis viser teksten at forfatteren kan beherske en mer dramatiserende form. Men da går skrivingen sakte.

Assosiasjonsstrømmen har, særlig utover i boken, et sug. Til syvende og sist er den en tankekjede, den har ikke noe plott. Jeg savner et samspill mellom det ytre og det indre. Her får det indre flyte for fritt. Boken er interessant som formeksperiment, men den er neppe for alle. Jeg ender på en konklusjon som jeg antar at de fleste enten vil synes er for streng eller for snill.

Språk: 4
Substans: 3
Struktur: 2

Konklusjon: 3