Skrivetips: Bygg opp som de tre bukkene Bruse

Ihvertfall siden de gammelgreske tragedienes tid har det vært vanlig å bruke myter og eventyr som forbilde for nye fortellinger. Joseph Campbells analyse av gamle heltedikt i Helten med de tusen ansikter har brakt metoden videre til moderne fortellere. Dette inspirerte meg til å lese norske folkeeventyr, og jeg fant snart en skatt.

Få, om noen, av de norske folkeeventyrene blir oftere gjenfortalt enn barnehagefavoritten De tre bukkene Bruse som skulle til seters å spise seg fete. Eventyret virker enkelt, men en nærlesing avdekker at det er snakk om en usedvanlig godt komponert fortelling. Den har en firedelt struktur med etablering, komplikasjoner og vendepunkt, og bukkene har en indre brist de må overvinne.


Det var engang tre bukker som skulle gå til seters og gjøre seg fete, og alle tre så hette de Bukken Bruse. På veien var det en bro over en foss, som de skulle over, og under den broen bodde et stort, fælt troll, med øyne som tinntallerkener, og nese så lang som et riveskaft.

Her etablerer eventyret karakter, situasjon, mål, hindring og trussel. Situasjonen er ikke så godt utdypet, bukkene skal til seters, men de eventyret ble fortalt til var godt kjent med denne tradisjonen og begrunnelsen bak. Det er ikke nødvendig å si det leseren allerede vet.

De tre bukkene heter alle Bukken Bruse. Dette kan vi lese som et bilde på at det er den samme bukken, på forskjellige steder i sin indre reise. Som filosofen sa, en mann kan aldri gå ut i samme elv to ganger, for når han gjør igjen så er han en ny mann og elven en ny elv. Karakteren utvikler seg og vokser underveis.


Først så kom den yngste Bukken Bruse og skulle over broen.

Tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.

«Hvem er det som tripper på mi bru?» skrek trollet.

«Å, det er den minste Bukken Bruse; jeg skal til seters og gjøre meg fet,» sa bukken, den var så fin i målet.

«Nå kommer jeg og tar deg,» sa trollet.

«Å nei, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg; bi bare litt, så kommer den mellomste Bukken Bruse, han er mye større.»

«Ja nok,» sa trollet.

Det så mørkt ut for den minste Bukken Bruse et øyeblikk her, men gjennom list og kløktig improvisasjon klarte den å avverge katastrofen. Konfrontasjonen er ikke avverget, bare utsatt, men bukken lever.

Samtidig skjer et vendepunkt i den indre reisen til Bukken Bruse. Den gikk ut på brua uten en plan, den reagerte på trollet, var reaktiv. Når bukken kommer over er det en symbolsk seier. Dette er begynnelsen på en indre forvandling. Bukken Bruse kjenner seg selv og motstanderen bedre, den har vokst.

Om en liten stund så kom den mellomste Bukken Bruse og skulle over broen.

Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.

«Hvem er det som tripper på mi bru?» skrek trollet.

«Å, det er den mellomste Bukken Bruse, som skal til seters og gjøre seg fet,» sa bukken; den var ikke fin i målet, den.

«Nå kommer jeg og tar deg,» sa trollet.

«Å nei, ta ikke meg, men bi litt, så kommer den store Bukken Bruse, han er mye, mye større.»

«Ja nok da,» sa trollet.

Den mellomste Bukken Bruse bygger på erfaringene til sin bror, eller, i vår tolkning, den umodne utgaven av seg selv. Overfladisk er det den samme handlingen, men det at den ved første forsøk var uprøvd og ved andre forsøk er prøvd gjør dem vesensforskjellige.

Der den minste bukken var naiv og reaktiv, går den mellomste bukken ut på brua med en plan. Den er proaktiv. Bukken Bruse har har funnet tollets indre brist, grådigheten, og lært en måte å utnytte den på.

Men dette er et mørkt øyeblikk i fortellingen. Vi skjønner at den samme planen ikke vil fungere en gang til. Triksene er brukt opp, det finnes ikke lenger noen enkle utveier. Før den største Bukken Bruse går ut på brua fornemmer vi katastrofen, nå må trollet komme.

Aristoteles ville kanskje si at dette er slutten på delen som bygger komplikasjonene. De er bygd til et nivå hvor de virker uoverkommelige og umulige å overvinne. Vi venter på avklaringen.


Rett som det var, så kom den store Bukken Bruse.

Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen; den var så tung at broen både knaket og braket under den!

«Hvem er det som tramper på mi bru?» skrek trollet.

«Det er den store Bukken Bruse,» sa bukken, den var så grov i målet.

«Nå kommer jeg og tar deg,» skrek trollet.

«Ja, kom du! Jeg har to spjut, med dem skal jeg stinge dine øyne ut! Jeg har to store kampestene, med dem skal jeg knuse både marg og bene!» sa bukken. Og så røk den på trollet og stakk ut øynene på ham, slo sund både marg og ben, og stanget ham utfor fossen; og så gikk den til seters.

I løpet av fortellingen har helten vokst fra å være en liten bukk til å bli trygg og sterk. Når bukken stanger trollet i elva skjer tre ting samtidig. Fortellingens dramatiske spørsmål blir avklart en gang for alle, trollets indre brist blir avslørt som en svakhet og bukken fullfører sin indre reise gjennom en sjokkerende demonstrasjon av styrke og mot.

Avklaringen skjer i et overraskende vendepunkt der situasjonen blir snudd på hodet. Det sterke, skumle trollet er ikke sterkest lenger. Siden vi har fulgt bukkenes indre vekst, fra den minste, via den mellomste, mens trollet har forblitt det samme, er omslaget logisk. Det er naturlig at bukken vokser forbi trollet. Hadde fortellingen droppet den mellomste bukken, så vi ikke hadde sett hvordan den vokste, ville slutten virket feil.

Slutten er også et uttrykk for poetisk rettferdighet. Bukken Bruse har overvunnet sin indre brist. Den har gått fra å være liten og redd til å bli stor og trygg. For trollet er det motsatt. Det innså ikke sine begrensninger. Det ventet for for lenge og grådigheten ble dets bane. Slutten er moralsk tilfredsstillende.


Der ble bukkene så fete, så fete at de nesten ikke orket å gå hjem igjen, og er ikke fettet gått av dem, så er de det ennå.

Og snipp snapp snute, her er det eventyret ute.

Etter at det dramatiske spørsmålet er avklart kommer et etterspill som nøster trådene og bringer den tilbake til utgangspunktet. Når sirkelen er slutttet er eventyret ute.

Bukkene Bruse er en perfekt komponert fortelling. Fire deler, med etablering, to deler med komplikasjon, og en logisk men overraskende avklaring. Både bukkene og trollet har en indre brist. Bukkene overvinner sin, mens trollet ikke gjør det, og fortellingen får en lykkelig slutt. Fortalt fra trollets side ville eventyret vært en velkonstruert tragedie.

Fortellingen om Bukken Bruse er fortellingen om Luke Skywalker som lærer seg å stole på kraften og ødelegger dødsstjernen og utallige andre fortellinger. Den representerer en arketypisk reise.