Fiksjon: Jotnegg (utdrag)

De gikk stille opp til tredje etasje hvor Kira viste ham et rom. «Du kan sove her i gjesterommet,» sa hun.

«Takk.» Orgar la fra seg tingene sine og tok av kappen.

Kira så på ham.

«Hva?» sa Orgar.

«Det er et gjevt sverd,» sa Kira.

«Å, dette?» Et kort øyeblikk hadde han glemt sverdet han bar på ryggen, under kappen.

«Kan jeg se på det?»

Orgar nølte. Så gjorde han det samme valget som han hadde gjort tidligere, han valgte å stole på henne. Han løftet sverd og slire av ryggen og rakte det til henne.

Kira satte lykten på et bord, trakk sverdet ut av sliren og studerte det. «Du går kledd som en løskar, men du er ikke en løskar, er du?»

«Nei,» sa Orgar.

«Hvem ga deg dette.»

«Jeg fikk det av kong Sandor.»

Kira så på ham, granskende. Så vendte hun oppmerksomheten tilbake til sverdet. «Det må ha vært hans eget.»

«Det ble smidd til meg.»

«Til deg?» Denne gangen forble blikket hennes på ham.

«Det er smidd av smeden Andurin et år han bodde hos kongen.»

«Det er mektige runer på det.»

«Du kan lese dem?»

«Jeg kan risse noen verneruner, men ikke slike som disse.» Fingeren hennes gled over graveringene.

«De sa at Andurin lærte å smi av dvergene og risse runer av Odin. Han brukte tre måneder på Jotnegg.»

«Jotnegg.» Hun holdt sverdet nærmere lampen. «Kongen må ha satt pris på deg.»

Orgar vendte ansiktet bort. Han var uvant med at smiger traff ham.

Kira stakk sverdet tilbake i sliren og rakte det tilbake. Hun tok lampen fra bordet. «God natt,» sa hun.